Meny
 

Vaskeekte Oslogutt

intervju med zeshan shakar

Zeshan Shakars prisbelønte oppvekstroman om to minoritetsungdommer på Stovner har gjort uutslettelig inntrykk på mange. For sine egne barn er forfatterens største ønske at de får vokse opp i et Oslo med plass til alle.

 

Tekst: Mai Eckhoff Morseth Foto: Julie Pike

Han har vokst opp, studert, jobbet og stiftet familie i Oslo. Byen betyr «nesten alt» for forfatter Zeshan Shakar.

 

– Det kan høres voldsomt ut, men jeg har tilbrakt stort sett hele livet mitt i byen, i blokker og bygårder, i øst og i vest, med seiere og nederlag. Jeg elsker bygårds-Oslo, men for meg gir det alltid en følelse av å være hjemme når jeg kommer til en av drabantbyene i øst, samme om det er Stovner, Romsås eller Haugerud, sier han.

 

For det er noe helt eget med drabantbyene, mener Shakar. Variasjonen av menneskene som bor der, fellesskapet, holdningene, nærheten til grøntområder og naturen. Eller, som han selv sier det: en egen «drabantby-swag».

 

Boka di har gjort inntrykk på mange. Hva er det viktigste du har ønsket å formidle?

 

– Jeg ville fortelle en historie om mennesker som ikke så ofte kommer til ordet i litteraturen. Jeg ville fortelle deres historie, på deres premisser, og vise hvordan hendelser både i deres lokalmiljø, men også i landet og i verden, påvirker livene deres.

 

I Tante Ulrikkes vei følger vi historiene til to norskfødte barn av førstegenerasjons innvandrere. Skoleflinke Mohammed, med foreldre fra Pakistan, og den utagerende bråkebøtta Jamal, med opphav fra Somalia. Vi får innblikk i skjebner, utfordringer og liv mange ikke kjenner mye til, og føle på kroppen hvordan det oppleves å føle seg utenfor storsamfunnet og fellesskapet.

ZESHAN SHAKAR: Zeshan Shakar, født 1982 i Oslo, debuterte som forfatter høsten 2017 med boken «Tante Ulrikkes Vei».

 

Hva mener Shakar selv er den største utfordringen for ungdommer i utsatte miljøer, og hva bør vi gjøre bedre for å hjelpe?

 

– Det er det store spørsmålet. Jeg tror mange av de utfordringene vi ser i for eksempel Groruddalen koker ned til levekår. Løsningen er ikke enkel, men det er nødvendig å tenke helhetlig. Når en elev faller utenfor skolen er det sjeldent at roten til problemet kun handler om hva som skjer på skolen. Vi må tørre å skjevprioritere ressurser til de som trenger det mest, og gi flere muligheter til å delta i for eksempel fritidsaktiviteter. Den slags tiltak fungerer på sikt.

 

Var du selv en Mo?

 

– Både og, egentlig. Jeg fulgte mye av den samme utdannelses- og karriereveien som han gjør, men var nok ikke like skoleflink, og hadde et sosialt liv som lignet langt mer på Jamal sitt, sier han.

Hvilket Oslo ønsker han at hans egne barn skal vokse opp i?

 

– I et Oslo som er en mangfoldig by med plass til alle. Jeg er bekymret for at Oslofolk ikke møtes ofte nok på tvers av bydeler og klasser, at vi oftere og oftere bare beveger oss innenfor våre egne små områder, og setter opp usynlige vegger rundt oss som skiller oss fra hverandre.

OSLOGUTT: Til daglig jobber Zeshan Shakar i byrådsavdeling for oppvekst og kunnskap i Oslo Rådhus. Han er gift og har to døtre.

For Tante Ulrikkes Vei ble Shakar tildelt Tarjei Vesaas debutantpris. Boka ble fjorårets mest solgte roman, og i år ble den satt opp som teaterforestilling på Det Norske Teatret. Hva er han mest stolt av?

 

– Debutantprisen er nok det som henger aller høyest. Årsaken er at det er en pris som handler om håndverket, og det er jo det Tante Ulrikkes vei først og fremst er for meg, og som jeg først og fremst vil den skal bedømmes som: en roman, et håndverk. Det er også ganske stort at den har blitt satt opp som teaterforestilling. Der kommer den virkelig til live, og regissøren og skuespillerne gjør en kjempejobb, sier Shakar, som til tross for formidable anmeldelser og oppmerksomhet fra litteratur-Norge, setter aller mest pris på tilbakemeldingene fra sitt eget oppvekstmiljø.

 

– Den aller viktigste målgruppa for meg, om man kan kalle det det, er folka jeg vokste opp med, folk fra Groruddalen, folk som kan kjenne seg igjen i boka og tiden. Hadde de syntes at det jeg skrev var dårlig, ville jeg tatt det veldig tungt. Heldigvis har det bare vært fine tilbakemeldinger. Samtidig blir jeg også veldig glad når jeg får meldinger fra bestemødre på Lillehammer som synes boka var flott. Det viser jo litteraturens kraft. Den åpner dører.

 

Debutromanen skrev Shakar på kveldstid, etter fulle arbeidsdager i Oslo Rådhus. Akkurat nå er imidlertid forfatteren i sin aller første skrivepermisjon. Om det blir noen ny roman ut av det er han foreløpig ikke helt sikker på, sier han, selv om det slår oss at han nå er noe

beskjeden. Men en ting lover han:

 

– Jeg skal gi det et forsøk! Og handlingen – den legges til Oslo!